Grunnleggeren av Comandos de Salvamento: Edgar Cornejo Díaz

This post is also available in:

Hans datter, Gloria Astrid Hurtarte Cornejo, beskriver grunnleggeren av Comandos de Salvamento slik:

“Min pappa ble født i 1932, den 17. juni i Armenia, og døde 24. mars 1993. Han arbeidet som analytiker i finansdepartementet. Jeg husker at han i 1967 møttes med sju personer for å organisere seg og gjennomføre redningsaktiviteter i Ciudad Delgado. Redningsarbeidet startet, og man lyktes med å få vedtektene i 1961; i ungdommen arbeidet han i Guatemala som livredder for Seguro Social. Han var en svært god svømmer, og senere kom han tilbake til landet sammen med foreldrene sine.

Under krigen med Honduras begynte de å bli kjent sosialt, og folk begynte å omtale dem som det grønne korset på grunn av emblemet deres. På den tiden besto uniformen av en hvit skjorte og olivengrønne bukser. Kvinnene brukte et kort, olivengrønt skjørt fordi korte plagg var moderne på den tiden, samt en olivengrønn lerretslue eller en hjelm og feltflaske.

Med årene ble uniformen endret til en brun kjeledress for å skjule skitten som følge av arbeidet og blodet fra de skadde. Institusjonen eller basen ble flyttet mer mot sentrum av hovedstaden, nærmere bestemt til colonia el bosque. Jeg husker at da det var et jordskjelv i Guatemala, samlet man inn matvarer og klær og fraktet dem dit. Det samme skjedde da det var et statskupp mot president Molina eller Sanchez Hernandez – jeg vet ikke hvem av dem det var – men man ytet hjelp midt blant kulene. En redningsmann ble skutt, og vi hadde ham hjemme for å ta vare på ham og gi ham mat.

Senere ble den flyttet til Calle cinco de noviembre. Man vurderte å endre uniformen på grunn av landets sosio-politiske situasjon. Krigen tiltok, og det var grunnen til den gule uniformen. Under krigen kunne man ikke se om de var redningsmenn eller mistenkte, og soldatene kunne ikke identifisere dem om natten. Derfor bestemte pappa seg for fargen gul, slik at de kunne ses på lang avstand. Det er en sterk og iøynefallende farge, selv om jeg personlig ikke likte den så godt.

Under begravelsen til monsignor Romero var Comandos de Salvamento de første som kom for å yte hjelp, og de satte livet på spill. Redningsmennene ble redde da de så folk løpe, men pappa reagerte energisk, og de begynte å ta hånd om sårede og mishandlede og frakte mødre, mens de planla utrykningene sammen med ikke-statlige menneskerettighetsorganisasjoner, særlig med Magdalena, som senere ble drept sammen med en annen kollega.

Det var i denne perioden, rundt 1983, at faren min var i størst fare. En gang kom nasjonalgarden for å ransake huset. De dro meg ut av badet, gjennomsøkte alt og spurte oss hvor våpnene var. Senere kom det en ordre om å drepe ham, men målet ble ikke nådd. Mennene som skulle kidnappe og drepe ham, kom for å snakke med ham og avhøre ham. Det var en mellommann som oppdaget dette, og på grunn av ham ble pappa ikke drept.

På grunn av dette begynte han å føle seg svært dårlig. Han fikk en ansiktslammelse på grunn av all spenningen og alle skremmende hendelsene. I disse dagene dro han til et sted for å beskytte seg selv. Vi ble hjemme med mamma, redde og alene. Senere overlot han ledelsen til Roberto Cruz på grunn av sykdommen; han ønsket allerede å hvile. Roberto Cruz kom til ham da han var svært ung. Pappa ble veldig glad i ham og beskyttet ham, særlig etter at Robertos bestefar døde. Man fortsatte også alltid å yte hjelp på strendene i landet, med opplæring av instruktører i svømming.

Som datter ber jeg om tilgivelse for krenkelsene eller feilene han begikk, men kvinnelige og mannlige redningsmenn satte livet på spill i så mange konflikter under krigen for å redde livene til våre medmennesker, og institusjonens visjon var alltid å redde menneskers liv og vise solidaritet med de mest trengende. Alle disse kvinnelige og mannlige redningsmennene og livredderne hadde, og har, motet og kjærligheten som skal til for å redde den som er i fare“.