30 ÅR, DET SALVADORANSKE FOLKET GRÅT ETTER OFFENSIVEN

This post is also available in:

 

Med angrep på flere militærforlegninger startet offensiven som den daværende geriljaen i Frente Farabundo Martí para la Liberación Nacional (FMLN) satte i gang mot den salvadoranske hovedstaden 11. november 1989.

Fra tidlige morgentimer løp Comandos de Salvamento med sine få ambulanser, men med et stort tjenestehjerte, til stedene der den forsvarsløse befolkningen ble ofre for de blodige sammenstøtene mellom hærsoldatene og FMLN-soldatene, som hadde forlatt fjellene for å invadere byen, med mål om å ta full kontroll.

Harde kamper forårsaket uskyldige siviles død og etterlot arr i hodene til de mindreårige som søkte tilflukt fra kuleregnet som nådde hjemmene deres, og der var Comandos de Salvamento, de fra Cruz Verde i gule uniformer, som evakuerte og hjalp sårede fra begge sider.

Comandos de Salvamento, hvis skjold bare var et enkelt flagg, gikk inn i områdene med de blodige kampene, der FMLN-soldatene hadde tatt posisjoner og satt opp skyttergravene sine for å kjempe ansikt til ansikt med den salvadoranske hæren.

Amílcar Velasco, Rudy País, Mario Chiguila, Patricia Linares, Alberto Guzmán, Luis Colato, Miguel Martínez (Rosco), blant hundrevis av andre fra Comandos de Salvamento som under krigsdager hovedstadens innbyggere opplevde under offensiven, satte dag etter dag livet på spill for å kunne redde og bringe tusenvis av kvinner, eldre og barn i sikkerhet, og føre dem til trygge steder langt fra kampene.

Til disse hundrevis av menn og kvinner som i sine gule uniformer viste denne store tjenesteånden, rettes en takk for hvert eneste liv de reddet, og dette ga grunnlaget for at vi vant respekten til begge konfliktens parter; det var verdt nominasjonen til Nobels fredspris, de ble kalt «Anonyme helter».