Et portrett av Comandos i Verapaz

This post is also available in:

Den 12. november var bloggeren Roberto Valencia fra Crónicas Guanacas vitne til arbeidet vårt i Verapaz og skrev følgende..

torsdag 12. november 2009

Fornøyelsesparken Verapaz

Om noen minutter vil Jhonny Ramos bli litt opphisset og, uten å henvende seg til noen spesielt, men med høy stemme for å bli hørt, si:

—Jeg vet ikke hvorfor folk går forbi når Policía stengte passasjen! …!

Det skjer om noen minutter. Nå står han krumbøyd og prøver å starte en motorsag.

Jhonny er 38 år, har mørk hud og krøllete, svart hår som den unge Michael Jackson. Han har på seg den skrikende gule overallen som identifiserer Ong Comandos de Salvamento, og står i spissen for brigaden som arbeider i krysset mellom 1.ª Calle oriente og 2.ª Avenida norte, i den nedre delen av Verapaz, San Vicente.

Det er mandag middag, og Verapaz yrer av mennesker. Søndag tidlig om morgenen strømmet en flodbølge av gjørme, steiner og trær ned fra vulkanen Chichontepec og ødela denne lille landsbyen, som svært sjelden dukket opp i nyhetene. I dag er det annerledes. Ikke engang under folkefestene er det så fullt. Noen har kommet for å hjelpe, som Jhonny og brigaden hans. Eller i det minste for å forsøke å hjelpe. Men de fleste er nysgjerrige som har kommet fra tidlig om morgenen for med egne øyne å se andres ulykke. Noen kikker bare, andre har videokameraer, fotoapparater eller mobiltelefon.

Policía Nacional Civil har satt opp gule plastbånd ved inngangen til de mest gjørmete gatene, slike hvor det står POLICÍA NO CRUZAR, som de bruker når det har vært et drap. Men sensasjonslysten vinner.

Helt frem til dette krysset har vrakrester fra hele landsbyen blitt ført med strømmen. Sperringen er enorm, ustabil og surrealistisk. Det man ser mest av, er trestammer og røtter, men det finnes også forvridd jern, steiner, kabler, en stolpe fra strømnettet, en TV, et par tomme kjøleskap, en åpen paraply og en sammenklemt lastebil som på mystisk vis har en tent frontlykt.

Jeg har stått her i en halvtime, og oppå sperringen har jeg sett unge, ikke fullt så unge, soldater, gråhårede gamle damer, voksne, jenter med babyen i armene, redningsarbeidere som man ikke vet hvilken institusjon de tilhører, ansatte fra helseministeriet … passere, mange av dem ustøtt. Det ser ut som en fornøyelsespark.

Og nå er det Jhonny som gir opp motorsagen, reiser seg og roper:

—Jeg vet ikke hvorfor folk går forbi når Policía stengte passasjen! Vi leter etter lik, og jo flere som passerer, desto mer presses denne greia sammen!

Ingen ser ut til å føle seg truffet. Og folk vil fortsette å gå forbi

Foto: Roberto Valencia